Oppgave 1: Kom igjen, Kåre!

Kåre, en kjenning av meg, som nettopp har fått seg jobb som bibliotekar ved en videregående skole, tok nylig kontakt for å drøfte hylleoppstillinga ved biblioteket. Han vurderer å endre dagens organisering, hvor alle dokumentene, uavhengig av materialtype eller sjanger, står oppstilt etter innkjøpsdato. Jeg ble rimelig overraska over at et bibliotek kan være organisert på denne måten i 2016. Tradisjonelt er materialtyper atskilte, og bøkene stilt opp etter to systemer: Skjønnlitteraturen står alfabetisk etter forfatternavn og faglitteraturen etter Dewey-nummer (Hoel, Rafste & Sætre 2008). Jeg forstår at dette er noe han har behov for å tenke igjennom og diskutere med noen. Det er en svært krevende jobb å skulle snu opp ned på et helt bibliotek! Samtidig finner jeg få gode grunner til hvorfor han ikke bare burde hoppe i det…

Bibliotekbrukere er forskjellige. Noen bryr seg på forhånd lite om hva som blir fangsten etter et bibliotekbesøk, og for dem er bibliotekets ”båssetting” mindre vesentlig. For noen, og særlig barn, vil Dewey-systemet og andre biblioteknerdete ordninger gi liten mening. Mange lånere jeg møter vil ha ”det nyeste”, på bakgrunn av medieomtale, trender eller boksluking. Disse lånerne vil kanskje kunne ta til takke med Kåres hylleoppstilling, hvor alle de innbydende nyhetene blir stående synlig, helt fremst. Imidlertid vil man uansett kunne synliggjøre nyhetene og lage spennende utstillinger som fanger lånernes interesse på tvers av klassifikasjon og alfabetisk oppstilling.

Nye bøker er gjerne synlige i biblioteket og står klare til å friste lånerne, uansett hylleoppstilling.
Foto: Silje Hindrum Løvli

Ei oppstilling etter innkjøpsdato vil gi et historisk perspektiv på samlinga; den blir ei tidslinje, fra gammelt til nytt. Dette kan være interessant i seg selv, og særlig hvis man er ute etter noe som er kjøpt inn i et gitt år eller vil se hva Kåre bruke de siste budsjettkronene til i 2016. Man kan også tenke seg at det forenkler kasseringsjobben, ved at man årlig kan tømme hylla hvor de eldste dokumentene står. Det er derimot andre kriterier som gjelder når man kasserer, bl.a. utlånsfrekvens, slitasje og relevans, og man kan ikke gå blindt etter innkjøpsdato. Jeg ser også for meg at Kåres system kan gi et bibliotek hvor deler av samlinga framstår som mindre attraktiv for brukerne. At man kjøper inn nye utgaver av eldre bøker bidrar også til at man uansett ikke vil få noen rød, historisk tråd; Ibsen kan like godt havne mellom Harry Potter og Jojo Moyes.

Tidslinje i komprimert kortform (bildet er arrangert!).
Foto: Silje Hindrum Løvli

Kåre slipper i dag å spekulere på hvilken hylleplass han skal gi dokumentene; alt går rett inn i en helhet etter nummer og dato. Å holde oversikt med ei slik hylleoppstilling krever tydelig merking og en ryddig katalog hvor dokumentene er indekserte, klassifiserte og tildelt emneord. Selv om Kåre mestrer systemet, vil det kunne by på store utfordringer for lånerne. Mange er jo nettopp ute etter noe spesielt, noe av en bestemt forfatter, om et emne eller i en sjanger, og forventer å finne det de søker på hylla. 

Det er noe med Kåres system som får meg til å tenke på forgangne tider, hvor skolebiblioteket var et nedstøvet arkiv i hendene på en allmektig lagerbestyrer som førte en kronologisk protokoll i bokform over besetninga. Det hører mer heime i ei tid hvor biblioteket var lukka og utilgjengelig for brukerne, og hvor bibliotekaren henta ut bøker etter etterspørsel og beste evne (Broughton 2004). Samtidig kan man anta at sjanger, emne og alfabetet var viktige ordningsprinsipp både for katalog og hylleoppstilling allerede i antikken, ved det makeløse Alexandria-biblioteket (Hegna 2002). Fra leirtavler via trykte kataloger og kortkataloger til dagens IKT-baserte systemer, har man søkt etter optimale løsninger for å organisere kunnskap i samsvar med dokumentmengde og tilgjengelig teknologi (ibid.). I dag forventer bibliotekbrukere å kunne bevege seg fritt rundt og titte etter fristende bøker på egen hand. Dette krever at samlinga er organisert på en måte som er tydelig og forståelig for brukerne, noe som siden slutten av 1800-tallet gjerne har betydd oppstilling etter emne (Broughton 2004). Med den teknologien Kåre har til rådighet i et moderne bibliotek, burde han søke å skape et samsvar mellom mulighetene katalogen gir og hylleoppstillinga, og mellom hylleoppstillinga og lånernes behov.  

I følge Cutter (Bowman 2008) skal en bibliotekkatalog vise hva biblioteket har av en gitt forfatter, om et gitt emne, i et gitt format eller sjanger, og hjelpe brukerne i valg av bok basert på utgave og karakter eller type bok. Så lenge brukerne hovedsakelig forholder seg til den fysiske samlinga og ikke webkatalogen, mener jeg hylleoppstillinga i størst mulig grad burde speile Cutters mål ved at like dokumenter grupperes sammen. Dette handler om gjenfinning og brukervennlighet, og ikke minst lånerens forventninger til hvordan et bibliotek er organisert. Lånere som ønsker noe om et bestemt emne, av en forfatter, i en serie, av en materialtype eller i en sjanger burde gis myndighet og mulighet til å finne fram til de ønsker ut ifra et forståelig og gjenkjennbart system.

Eksempler på hvordan ulike materialtyper og sjangre har fått egne hyller ved Grong Vgs.
Foto: Silje Hindrum Løvli

På bakgrunn av dette vil jeg anbefale Kåre å sette i gang med tidenes omkalfatring, for å få ei hylleoppstilling basert på materialtype, hvor skjønnlitteraturen står alfabetisk etter forfatternavn og faglitteraturen er oppstilt etter Dewey-nummer. Ja, det blir litt av ei onn, men kasser mest mulig først og kom igjen, jo før jo heller. En DVD, ei lydbok, ei fagbok, ei diktsamling, et tidsskrift eller en roman er så vidt forskjellige dokumenter at dagens oppstilling må framstå som et salig kaos for bibliotekbrukerne.  

Først ville jeg ha oppretta hyller etter materialtype, slik at man får egne hyller for f.eks. DVD-er og lydbøker. Når det gjelder skjønnlitteraturen kan det være hensiktsmessig å skille ut noen sjangre, som tegneserier, dikt, noveller og krim, ut ifra ei vurdering av hvilke behov bibliotekbrukerne har. Det vil også være naturlig at elevene finner bøker på engelsk eller spansk på ei egen hylle. Dewey-systemet, hvor faglitteraturen er oppstilt etter fagområder, vil gi en god oversikt over bibliotekets kunnskapsunivers. Tydelig hyllemerking av emner og plakater med oversikt over hovedklassene, vil kunne bidra til å avmystifisere dette tilsynelatende kompliserte systemet. Man kan velge å skille ut noen fag eller emner, eventuelt på tvers av sjanger og materialtype, av hensyn til hva brukerne er best tjent med. Dette er særlig aktuelt i forbindelse med de ulike studieretningene skolen tilbyr.

Ved Grong Vgs. har vi et unikt sportsfisketilbud, noe som har resultert i ei populær Jakt & Fiske-hylle.
Foto: Silje Hindrum Løvli

Hovedmålet med hylleoppstillinga må være at brukerne lett finner det de søker, og at den bidrar til å skape et godt tilbud til skolens elever og ansatte (Hoel et al. 2008). Ut ifra et brukerperspektiv kan det ikke være slik at det kun er bibliotekaren som har tilgang til nøklene bak systemet og har enerett på gjenfinning. Oppstillinga må være logisk, tydelig og forståelig, og basere seg på et system brukerne kan navigere i på egen hand. Jeg har fortsatt til gode å møte låneren som velger bok etter innkjøpsdato. Lykke til, Kåre!

Litteraturliste

Bowman, J. (2008). Essential cataloguing (With corrections. ed.). London: Facet.

Broughton, V. (2004).  Essential classification London: Facet

Hegna, K. (2002). ”Universell bibliografisk kontroll: Mål, midler, teknologi”. Hentet 26. august 2016 fra http://folk.uio.no/knuthe/dok/kathist/kataloghistorie.pdf

Hoel, T., Rafste, E. T., Sætre, T. P. (2008). Opplevelse, oppdagelse, opplysning. Fagbok om skolebibliotek. Oslo: Biblioteksentralen.

Et skolebibliotek med potensial..?

Grong videregående skole er en flott arbeidsplass, med et godt arbeidsmiljø og mange dyktige kollegaer. Det er en relativt liten skole, med i underkant av 300 namdalselever fordelt på studiespesialiserende og yrkesfaglige linjer. Jeg ble tilfeldigvis spurt om å steppe inn som skolebibliotekarvikar her for tre år siden, da jeg nettopp hadde fått ei lita stilling ved folkebiblioteket i kommunen. Rektor kunne tilby meg et vikariat på 40% ved skolebiblioteket, og forrige skoleår var mitt første i fast stilling. Egentlig er jeg lærer av utdanning, men jeg rakk aldri å begynne i jobb før jeg ble sugd inn i bibliotekverdenen. Og jeg har funnet ut at det er her jeg ønsker å være.

Meg, i begeistring over ny skranke og nye muligheter. Foto: Sverre Løvli

Blant de positive sidene ved biblioteket, blir jeg først nødt til å trekke fram årets nyvinning: den flunkende nye, funksjonelle fargeklatten av en skranke! Den har erstatta ”buret” jeg og skranken tidligere oppholdt oss i, som dere kan se rester av rammeverket av på bildet over. Jeg merker allerede at denne åpne, inviterende og HMS-vennlige løsningen har en positiv effekt på både meg og elevene; Det er mye lettere å få og å ta kontakt, og terskelen for å spørre meg om hjelp har blitt lavere.

Selve rommet er lyst, luftig og romslig. Det er ganske ryddig og oversiktlig både i selve lokalet og med tanke på gjenfinnbarhet i samlinga. Biblioteket ligger på sett og vis bak ”hjertet i bygget”, nemlig kantina, men mange av elevene er innom i forbindelse med pauser eller skolearbeid. De ansatte uttrykker at de er fornøyde med jobben jeg gjør og med den servicen jeg yter. Jeg oppfatter det slik at biblioteket har opparbeida seg et ganske godt renommé ved skolen, og det blir snakka positivt om biblioteket. 

Opplegget for brukeropplæring jeg har kjørt for alle Vg1-klassene de siste årene er noe jeg mener har fungert godt. Her lager jeg ulike poster med oppgaver elevene skal finne svar på i de fysiske rommet og ved bruk av nettsider, deriblant bibliotekets katalog. Jeg veileder undervegs og oppsummerer noen av de viktigste punktene i fellesskap til slutt. Målet er først og fremst at elevene skal bli kjent med hva som finnes av materiell og muligheter, hvordan de kan bruke biblioteket og ikke minst bli mest mulig selvhjulpne, slik at de kan bruke biblioteket i de om lag seksti prosentene av tida hvor de ikke er betjent. 

Det kan til tider oppleves som litt ensomt å være skolebibliotekar i ei lita stilling uten bibliotekarkollegaer ved samme skole. Da er det veldig nyttig å kunne utveksle erfaringer og alle mulige former for tips og råd med likesinnede, slik vi gjør på Facebook-sida ”Skolebibliotekarer i ungdomsskole og videregående skole”. Denne sida har fungert svært godt som nettverksbyggende støtte, og setter det lille skolebiblioteket ved Grong Vgs. inn i en større sammenheng med fokus på samarbeid og utvikling. 

Som mer eller mindre selvlært skolebibliotekar har jeg med tida blitt mer og mer bevisst på hva som kunne ha fungert bedre og at det finnes rom for forbedringer, og forhåpentligvis stort potensial for utvikling, på de fleste områdene ved skolebibliotekets virksomhet. I en hektisk hverdag ender jeg gjerne opp med å fokusere mest på det som helst skulle ha vært annerledes, og det er derfor litt utfordrende å skulle plukke ut lyspunkt. Utviklingspotensialet ligger i både rammefaktorene og det som kan kalles ”innhold”, og handler hovedsakelig om i hvilken grad biblioteket er integrert i den pedagogiske virksomheten ved skolen.

Et romslig, lyst og trivelig rom. Foto: Silje H. Løvli

Rammefaktorene er det sannsynligvis lite å gjøre med, men jeg nevner noen av dem likevel, siden jeg mener de har stor begrensende innvirkning på handlingsrommet for daglig drift og utvikling. De onde tvillingene budsjett og innkjøp lar jeg stå ukommenterte, ved nærmere ettertanke. Beliggenheten, i ”bakevja” i en slags forlengelse av kantina, fører nok til mer pauserelatert trivsel enn læring for elevene, og relativt lite kontakt mellom meg og lærere, som har arbeidsplassene sine i motsatt ende av bygget. Skolen mangler en stille lesesal, og biblioteket skal derfor fungere som et slags stillerom, med meg som ”hysjedame”. Ja, det kan være godt med arbeidsro, men denne rollen begynner nok å bli litt avleggs i et moderne, aktivt bibliotek. For eksempel måtte klassen som i forrige uke så etter ei trivelig ramme for trening i høytlesing dessverre forbli på klasserommet sitt, siden det satt noen og leste lekser på biblioteket.

Det er dessverre begrensa hva man rekker over som eneste bibliotekansatt i ei 40%-stilling, både når det gjelder samarbeid med lærere og gjennomføring av lese- og læringsaktiviteter. Etter hvert som jeg har fått mer innsikt i hvilke muligheter og hvilket ansvar skolebiblioteket har som arena for læring og lesestimulering, og til tross for at kollegaene mine er fornøyde med den jobben jeg gjør, kjenner jeg stadig på følelsen av å ikke strekke til. Jeg burde nok bli flinkere til å bruke tida jeg har til rådighet mer effektivt og målretta. Samtidig henger dette punktet sammen med det jeg betrakter som de to hovedområdene for potensiell utvikling, og som det i større grad enn rammefaktorene jeg har nevnt over forhåpentligvis går an å gjøre noe med: å integrere skolebiblioteket i den pedagogiske virksomheten og å øke min kompetanse.

Slik jeg oppfatter det, har biblioteket ved Grong Vgs. først og fremst vært et sted hvor elevene har gått for å låne bøker, finne fagstoff i bøker eller sitte og jobbe fordi læreren har sendt dem dit. Det finnes med andre ord et enormt potensial for å utvikle en holdning og kultur for å betrakte biblioteket som en lærings- og lesestimuleringsarena, integrert i den pedagogiske virksomheten ved skolen. Jeg ønsker at biblioteket skal fylles med aktiviteter som høytlesing, bokprat, elevutstillinger og bookface-konkurranser, for å nevne noen. Jeg ønsker å opprette gode rutiner for samarbeid med lærerne, med felles planlegging og oppfølging av prosjekt og oppgaver, hvor elevene kan få veiledning undervegs i prosessen på biblioteket. Dette gjelder særlig i forbindelse med opplæring i informasjonskompetanse og større oppgaver som f.eks. fordypningsoppgaven i norsk. Jeg ønsker å ha en dialog med ledelsen ved skolen om hva de ønsker at biblioteket skal være og at de anerkjenner hvor viktig denne rollen er gjennom plandokument, føringer og rammer. Jeg ønsker at både ansatte og elever blir invitert til og finner det naturlig å bruke biblioteket både som rom, samling og kompetanse i større grad enn i dag. 

Som jeg har vært inne på, er kompetansen min begrensa. Den er usystematisk tilegna gjennom erfaring i denne skolekulturen som jeg har gitt et grovskissert bilde av over. Utilstrekkeligheten jeg kjenner på når det gjelder blant annet tid til rådighet, kompetanse, erfaring og faglig trygghet står hele tida i et motsetningsforhold til ønsket om å være ”på tilbudssida” overfor elever og lærere. Jeg kan jo ikke forvente at de kommer og spør eller krever noe av biblioteket hvis jeg ikke farter rundt på skolen og tilbyr mine tjenester, eller..? Studiet Skolebibliotekkunnskap, som jeg nå har tatt fatt på, vil forhåpentligvis kunne gi meg en faglig forankring og trygghet, og verktøy for å legitimere og argumentere for skolebibliotekets rettmessige plass i skolehverdagen. Både jeg selv, skolen og skolebiblioteket har et stort potensial for utvikling, som kan komme både elever og ansatte til gode.

Utsikten er derimot helt upåklagelig! Foto: Silje H. Løvli